Startet dagen tidligere we i dag for å utnytte kald og hard morgen snø bedre. Stigning med pulk er veldig tungt og i dag skulle bli dagen med mest stigning så langt. Bare 300 meter egentlig, men det er nok for at vi sliter godt. Spesielt når det blir bratt og bakken heller sidelengs. Det kule med løypa i dag er at vi fant veldig mange kvister langs løypa som viste hvor vi burde gå. Skulle egentlig være det fra start, men de fleste har nok smeltet eller blitt fjernet. Mye snø, tykk is, ingen overvann, og altfor varmt vær for å gå i.
Etter å ha klart å komme oss opp alle høydemeterene, og kartet viste bare nedoverbakke til hytta gikk humør og mot opp, vel vitende om at det blir en varm natt i hytte. Sliten og med godt humør sluttet vi å følge altfor mye med på kartet, da det virket som om terrenget var ganske selvforklarende.
Når vi var kommet nesten frem, 1,5 km fra hytta, oppdaget vi at kvistene som skulle vise oss ruta var borte, vi var på vei ned i feil dal. Frustrerte klarte vi å finne en kryssende rute for å slippe å gå opp igjen. Dette var en tung løype med mye skråning. Pulken trillet sidelengs og ting falt av. Utrolig slitsomt, men til slutt kom vi oss tilbake til ruta. Vi var blitt for selvsikker og ble enige om å følge bedre med videre, spesielt ifm lange nedoverbakker. Tungt å gå opp igjen. Utslitt og glade, tilbake på ruta gikk vi mot hytta igjen. Solen var på vei ned.
Når vi kom over åsen så vi hytta 500m unna oss, glade og med målet fremfor oss slutet vi å følge merket sti, fordi vi igjen var selvsikker på ruten. Vi kunne jo se hytta og skispor. Det ble brattere og brattere og til slutt sto vi ved et lite stup vi ikke kunne komme oss ned fra. For å slippe å gå opp igjen alle høydemeterene til stien, fulgte vi stupet. Det ble bare lengre og lengre, og stupet ble til slutt til en bratt bakke. Vi turte ikke å kjøre pulken ned der, men fant ut at vi skulle rulle med en og en sekk, også ake ned selv etterpå. Ned fløy sekkene og vi etter. Noe av det mer skumle vi har gjort. Fra nå av skal vi holde hodet kaldt også når vi ser målet og følge med på hvor stien går, så vi slipper lignende situasjoner videre. Ikke noe gøy opplevelse, men virkelig en du lærer mye av.
Etter en dag full av dårlige valg kom vi inn på hytta, hvor vi møtte en herlig man med navn Ove, som fyrte i peisen for oss, men vi lagde mat. Utrolig gøy å endelig møte folk vi kan prate med etter mange dager uten å prate med noen. Hytta hadde et proviantlager, så det ble både pasta og fruktcoctail til kvelds. Avsluttet dagen med beina foran peisen. I morgen skal vi sove litt ekstra lenge.
FYI: English translation of Benjamin’s text: Started the day earlier we today to make better use of cold and hard morning snow. The ascent with the sledge is very heavy and today should be the day with the most ascent so far. Only 300 meters really, but that’s enough for us to struggle well. Especially when it gets steep and the ground slopes sideways. The cool thing about the trail today is that we found a lot of twigs along the trail that showed where we should go. Should really be there from the start, but most have probably melted or been removed. Lots of snow, thick ice, no surface water, and too hot weather to walk in.
After being able to get up all the altitude meters, and the map only showed downhill to the cabin, the mood went up and up, knowing that it would be a warm night in the cabin. Tired and in a good mood, we stopped following the map too much, as it seemed as if the terrain was quite self-explanatory.
When we had almost arrived, 1.5 km from the cabin, we discovered that the twigs that were to show us the route were gone, we were on our way down to the wrong valley. Frustrated, we managed to find an intersecting route to avoid having to go up again. This was a heavy trail with a lot of slope. The sledge rolled sideways and things fell off. Incredibly tiring, but in the end we got back to the route. We had become too confident and agreed to follow better, especially in connection with long downhills. Heavy to go up again. Exhausted and happy, back on the route we went to the cabin again. The sun was setting.
When we came over the hill we saw the cabin 500m away from us, happy and with the goal in front of us we stopped following the marked path, because we were again confident on the route. We could see the cabin and ski tracks. It got steeper and steeper and in the end we stood at a small precipice we could not get down from. To avoid having to go up again all the altitude meters to the trail, we followed the cliff. It just got longer and longer, and the cliff eventually turned into a steep hill. We did not dare to drive the sledge down there, but found that we were going to roll with one and one sack, also sled down even afterwards. The sacks flew down and we followed. Some of the scarier we’ve done. From now on, we will keep a cool head even when we see the goal and follow where the path goes, so we avoid similar situations. Not a fun experience, but really one you learn a lot from.
After a day full of bad choices, we entered the cabin, where we met a wonderful man named Ove, who lit the fireplace for us, but we cooked. Incredibly fun to finally meet people we can talk to after many days without talking to anyone. The cabin had a grocery store, so there was both pasta and fruit cocktail for the evening. End the day with your legs in front of the fireplace. Tomorrow we will sleep a little extra long.
Thanks Carol 😀
Whew! Sure puts my worries to rest…ha
Hehe 😊 we are learning a lot at least 😊
Is that white bird a ptarmigan?
It’s a Grouse