Fra start fant vi en kortere sti med mindre stigning som vi tenkte å følge. Etterhvert som vi fulgte den ble stien bare mindre og mindre, før den var helt umulig å følge. I tillegg måtte man grave seg gjennom trær og kratt. Etter en liten stund fant vi ut at vi heller får kaste inn håndkle og klatre opp fjellsiden til der den merkede turstien egentlig går. Veldig tungt å klatre opp der, men dette skulle vise seg å være et særdeles godt valgt. Terrenget etter vi traff stien var flott, litt slak stigning, flott sti og siden utrolig flatt og deilig terreng. Det er som vi erfarte vinteren, følg stien, det er en grunn til at den er der den er.
Ganske fort etter at vi kom inn på stien så vi en ørn som sirklet og skrek slik vare en ørn kan. Vi har ikke sett en ørn sirkel og skrike slik før og syntes dette var ganske fasinerende. Vi kom frem til at det måtte være et døende dyr i nærheten som ørnen ventet på å ta. Bare så rart med denne skrikingen. Vi spiste lunsh her, og ørnen gikk fra å sikle til å henge stabilt i vinden rett over oss. Vi skjønte ingenting. Etter vi var ferdig med lunsj og kom i gåinga hadde ørnen sirkler og skreket rundt oss i timer. Da slo det oss plutselig at det var oss ørnen prøver å skremmer bort, og at ørnen sikkert hadde en unge eller et rede i fjellsiden. Når vi passerte fjellsiden, der ørnen støtt og stadig også landet, forsvant ørnen og skrikene fort. Spesiell opplevelse.
Vi kom oss fint over fjellet og ned til en grusvei. Ser ut til at vi blir å følge grus og bilvei helt frem til Tynset fra her.
I dag brukte vi den nye Jetboilen vår til å lage lunsh i stien. Vi har kommet frem til at vi virkelig elsker Jetboilen vår. Den koker vann ekstremt raskt og er en fin og hendig liten sak. Spesielt når du bare koker vann. Veldig fornøyd.
Slo opp teltet langs grusveien, trodde vi skulle få nokk dekning her til å få postet de siste dagene på bloggen, men det viste seg å forsvinne innen vi la oss ned i teltet. Men vi nærmer oss sivilisasjonen nå, så vi får prøve igjen i morgen. Vært mange dager nå uten dekning. Noe dekning der damene forlot oss på Straumbu, men da var vi så opptatte med å si hade bra.
English translation: From the start we found a shorter path with less ascent that we thought to follow. As we followed it, the trail only got smaller and smaller, before it was completely impossible to follow. In addition, one had to dig through trees and bushes. After a while we found out that we should rather throw in the towel and climb up the mountainside to where the marked hiking trail actually goes. Very difficult to climb up there, but this should turn out to be a very well chosen one. The terrain after we hit the trail was great, a slightly gentle climb, great trail and then incredibly flat and lovely terrain. It is as we experienced the winter, follow the path, there is a reason why it is where it is.
Pretty soon after we entered the trail, we saw an eagle circling and screaming like an eagle can. We have not seen an eagle circle and scream like that before and thought this was quite fascinating. We came to the conclusion that there must be a dying animal nearby that the eagle was waiting to take. Just so weird with this scream. We ate lunch here, and the eagle went from drooling to hanging steadily in the wind just above us. We understood nothing. After we finished lunch and got to the walk, the eagle had circled and screamed around us for hours. Then it suddenly struck us that it was us the eagle was trying to scare away, and that the eagle probably had a young or a nest on the mountainside. As we passed the mountainside, the eagle landed, and the eagle and the screams quickly disappeared. Special experience.
We got nicely over the mountain and down to a gravel road. Looks like we will be following gravel and road all the way to Tynset from here.
Today we used our new Jetboil to make lunch in the trail. We have come to the conclusion that we really love our Jetboil. It boils water extremely fast and is a nice and handy little thing. Especially when you just boil water. Very satisfied.
Set up the tent along the gravel road, thought we would get enough coverage here to post the last few days on the blog, but it turned out to disappear before we lay down in the tent. But we are approaching civilization now, so we will try again tomorrow. Been many days now without coverage. Some coverage where the ladies left us at Straumbu, but then we were so busy saying goodbye.
Tusen thanks 😀